Kong Jokke

En dag med Jokke på øra er en god dag. Fra grava minner han oss på hvorfor han fortjener en plass over alle andre på den norske rockehimmelen.

Jeg snakker selvfølgelig om Joachim «Jokke» Nielsen. Kongen, Gud og Maradona i samme skikkelse. En rocker av internasjonalt format. Helt på høyde med de aller, aller største i norsk poesisammenheng.

 Og syntes du dette ble vel klamt, må jeg bare advare deg mot å lese resten. For sporene er dype, og lyden av Jokke fulgte kompisgjengen og meg i hele oppveksten. I en sliten kjellerstue på Oslo øst fant vi endelig en som satte ord på meningsløsheten vi så ofte følte på. En å stole på. Jokke skreik til oss fra margen av samfunnet. Og når musikken dundra ut fra CD-spilleren, var alt på plass. For oss ble han Oslos eneste sanne stemme.

Jokke
Joachim Nielsen. Foto: Scanpix

Kanskje ikke så rart at jeg derfor valgte å bruke Jokke & Valentinerne som musikalsk bakteppe til ”Lyden av asfalt”. Romanen er en usminka oppvekstroman fra Oslo øst, som jeg tror mange vil kjenne seg igjen i. Skrivinga tok meg noen år, og det er alltid spennende å høre hvilken reaksjon boka vekker hos nye lesere.

Selv om dette er en roman, har jeg brukt kulisser fra mitt eget liv. I romanen møter vi en guttegjeng som vokser opp på Linderud på 80- og 90-tallet. Gutta møter utfordringer av mange slag, med byen som bare blir større og større, mobbing, dårlige lærere og familier som går i oppløsning.

Særlig hovedpersonen sliter med følelsen av å se livet flyte forbi, helt til Slegga, en kompis, inviterer ham hjem til kjellerstua si, og setter på en CD han aldri har hørt maken til. I Jokke & Valentinerne finner endelig gutta noen som setter ord på meningsløsheten de så ofte kjenner på.

Sporene er dype, og lyden av Jokke fulgte kompisgjengen i hele oppveksten. I ham fant de en å stole på. En som skreik ut fra margen av samfunnet. Og når musikken dundra ut fra CD-spilleren, var alt på plass. For dem ble han Oslos eneste sanne stemme.

Før Jokke hørte jeg på gamle 50- og 60-tallslegender som Eddie Cochran, Buddy Holly og Chuck Berry. Kanskje rart for en liten gutt, men Fatterns helter ble også mine favoritter. Hver gang gamle vinylplater knitra ut i stua på den lille leiligheta på Linderud, var det høytidsstemning. Og selv om Fattern vokta den gamle platespilleren med en fengselsbetjents myndighet, mistenkte jeg ham for å ha hatt det sykt fett på rocke-party i sine yngre dager.

Men i min ungdom ble det altså mest Jokke. Som en skeiv kulisse til livet fulgte han med oss hele veien. Vi slukte alt rått. Elska hver eneste forvrengte historie. Trodde Jokke kunne styrte to kasser øl uten problemer. Forguda tegneseriene og alle mytene. Derfor er jeg svært takknemlig overfor Jokkes bror, Christopher Nielsen, som både har vært med på å illustrere forsiden av boka, og har gitt meg lov til å bruke utdrag fra Jokkes tekster.

Jeg håper Jokke ville ha likt boka mi. Akkurat som jeg håper at du vil like den.

Jokke2
Platesamlingen besto av gamle 50- og 60-tallslegender som Eddie Cochran, Buddy Holly og Chuck Berry. Foto: Yngve Kveine.

Smakebit fra romanen «Lyden av asfalt»:

En kveld vi lå og sløva, buldra Store-Slegga ned trappa. Det firkanta hodet brøyta seg inn i rommet. Eimen av øl fulgte lufttrykket fra døra han smelte igjen bak seg. Godmodig røska han Slegga i håret og spurte om det hadde blitt noen damer i det siste. Hevneren knisa sjenert og titta vekk fra far og sønn. Fra en liten pose bak ryggen fiska Store-Slegga fram en CD. La den varsomt på bordet. Lot blikket hvile på oss alle.

«Hør på disse`a, gutta. Tror dem er kule, ass. Må finne deres egen greie. Kan`ke bare rappe mine gamle ting.» Store- Slegga gliste bredt og rusla opp trappa.

Slegga løfta CD`n med slapp arm. Reiv av plasten og ba Tony ekspedere musikken inn i anlegget. Så granska han coveret og smilte skeivt. Hevneren snappa hardplasten ut av henda til Slegga, og fikk det samme uttrykket. Da turen kom til meg, stirra jeg ned på en kar som spilte gitar mens mengder av spy fossa ut av kjeften hans. Midt i dammen av magesyre, nederst på coveret, fløyt orda Alt kan repareres. Øverst sto navnet på bandet, Jokke & Valentinerne. Rundt hele mannen jobba små tegninger av musikksymboler, skjeletter og rare folk seg sammen til en stor masse.

Så tok nakne gitarstrenger rommet før en ekkolignende stemme smøyg seg av sted i dampende Johnny Cash-lignende tempo. Teksten var norsk og aleine. Aldri hadde jeg hørt noen synge på den måten:

hvis jeg var deg så ville jeg

spandert en øl på meg

hvis jeg var deg så ville jeg

spandert en fyll på meg

tenk på alt det morsomme

vi sammen kunne gjort

hvis jeg var deg så ville jeg

spandert en øl på meg

Så eksploderte alt i fete rytmer og enda mer ord. Stemmen våkna til liv og dundra av gårde. Musikken var ulikt alt vi tidligere hadde hørt. Rått og brutalt. Som om det sto om selve livet. Tonene gikk gjennom marg og bein. Det hele oste av svimmel frykt og kaldt ubehag. Penthousen våkna til liv. Svetten rant fra veggene. Bassen dunka så ølboksene dirra. I øyekroken så jeg Sleggas halvåpne munn. Hevneren og Tony rugga hodene fram og tilbake. Alt mens sangene jobba seg hardt videre.

«Fy faen så fett. Aldri hørt noe så kult,» skreik Slegga entusiastisk. Han reiste seg opp og spelte luftgitar før Hevneren spratt opp og gjorde nøyaktig det samme.

Tony og jeg blei sittende. Beina bevega seg opp og ned. Følelsen var overveldende. Sangene reiv oss med, og ikke siden Åge, trønderrockeren, hadde jeg kjent noe lignende.

Orda som kom, tulla meg inn i en annen verden. Jokkes verden. En verden som var faen så mye kulere enn skrapet vi som oftest hørte på.

Så gnaga andre strofer seg sakte inn i hodet.

en by som alle rømmer til

en kirkegård av drømmer

hvor ingen veit helt hva dem vil

eller hvordan dem skal få det til

Sangene omfavna oss som en mektig hånd der vi satt i kjellerstua. Svett uro fanga sjela mi. Så levende at handlinga flimra som en film foran øya. Kald ironi og usminka sannheter fråda ut av høyttalerne. Så tett, og så jævla mye mer spenstig enn Beatles og Stones. Jokke sang slik vi snakka. Han ga fingeren til smiskerne. Og tommelen opp til sånne som oss.

Særlig «Feig» traff meg rett i fuglebrystet. Alltid hadde jeg vært litt på sida. Følt meg rar. Og sagt gale ting til feil tid. Men nå. I denne stund. Der nede i Penthousen. Lytta jeg til en som hadde det akkurat likedan. Jokke skreik ut all sin smerte til hele verden. Så sårt at selv en feiging som meg følte meg ti centimeter høyere.

Den kvelden forandra alt. Sangene virka så jævla viktige. Vår nye helt sang ballene av både Raga, DumDum og deLillos. Der de andre stoppa, dundra han videre så blodet spruta ut av høyttalerne.

Kveld etter kveld lytta vi. Fikk tak i CD`n Et Hundeliv som kom ut året før, i syvogåtti. Pløyde de dødsfete tegneseriene som fulgte med. Slegga snappa opp at det var Jokkes storebror Christopher som var mannen bak stripene om knallhard festing og sinnssyke kommentarer. Bortsett fra Jokke besto bandet av May-Irene Aasen på trommer og Håkon Torgersen på bass.

May-Irene var visstnok dama til Jokke. Slegga fastslo med skråsikker arroganse at ingen andre enn May-Irene kunne passa sammen med den mannen. For Slegga så det i øya hennes. Hvordan hun i løpet av et tiendedels sekund kunne analysere omgivelsene. Litt som MacGyver. Kanskje var det hun som egenhendig bar Jokke inn på rommet etter konsertene. Og sørga for kustus på alle de andre, med trommestikkene.

Håkon var litt mer nøytral. Men alle som var en del av Valentinerne, var våre guder. Slegga fortalte om ryktene som gikk om knallharde konserter i Oslos underverden. Fester der alt var lov.

Når radioen en sjelden gang spilte Jokke, stoppa verden. Alt som smalt ut av eteren, føltes så jævla viktig. Så tidsbestemt. Nesten hellig. Vi lo av dem som kalte Jokke & Valentinerne østkantens svar på deLillos. Fløtepusene fra vest nådde ikke engang Jokke til knehasene.

 

 

Vil du ha mer av Lyden av asfalt? Hør lydboken her!