Det finnes ingen de andre – det er bare oss

Lindis Hurum Bangui

Lindis Hurum gikk fra å lage underholdningsprogrammet Vil du bli millionær? til å bli feltarbeider i Leger Uten Grenser. Hun har de siste ti årene vært sentral i hjelpearbeidet i store katastrofer, fra jordskjelvet i Haiti til den borgerkrigsrammede Sentralafrikanske republikk, arbeid med å hjelpe ebolarammede i Liberia og redde båtflyktninger i Middelhavet. Lindis skriver nært om menneskemøter som forsterker troen på at det ikke handler om «oss» og «dem», vi er alle like og alle har rett til verdighet og livreddende legehjelp.  Her kan du lese et utdrag fra hennes dokumentarbok Det finnes ingen de andre – det er bare oss. 

13. desember 2013 – Bangui

Dette landet har alltid vært et glemt land, men med ett dukker det nå opp i fete overskrifter og på alle nyhetsprogrammer. Det måtte gå fra ille til for jævlig før noen ville fortelle historiene herfra. Noen måtte rasle med skrekkordet folkemord for at krisa skulle nå frem til dagsordenen. Historiene som fortelles, handler om ekstrem vold, hat, blod, massakre, tusenvis av muslimer mot kristne eller var det vice versa? Men det er ikke en glemt krise eller et glemt land jeg har møtt de siste dagene – jeg har møtt et glemt folk.

Vi strijobber for å få klinikken til å fungere bedre; vi trenger flere folk, bedre hygiene, mere utstyr, bedre plass, sette opp et mer effektivt apotek. Det er så varmt at jeg har fått rødt, prikkete svetteutslett på ryggen. Hundrevis av mennesker venter på å få legehjelp hver dag. Det er mange med alvorlig malaria, barn i koma fordi de ikke har spist på dagevis, andre med alvorlige kniv- og granatskader, og noen som mest av alt trenger noen å snakke med og bli sett – og som finner trøst i en Ibux. Og bakenfor disse hundrevis, er det tusenvis av andre.  En voksende elv av glemte skjebner som ikke har vann, ikke toalett, ikke mat. Ingenting. Hvor er de andre hjelpeorganisasjonene? De har alle kontor her i byen, men ingen av dem er her i leiren. Jeg har aldri sett noe lignende. Jeg kjenner at jeg er rasende. Kjenner sinnet som driver meg til å gjøre dette, sinnet over urett.

Jeg bruker store deler av dagene på å gå rundt i leiren. En av de viktigste oppgavene mine er å knytte kontakter, forklare hvem vi er og hvorfor vi er her. Både for å forstå bedre hvilke behov folk har, og for at de skal forstå at vi kun er her for å gi legehjelp. Vår sikkerhet avhenger ikke bare av våre rutiner, regler, risikoanalyse og mitt forhåpentligvis klare hode. Vår sikkerhet avhenger aller mest av vår evne til å knytte bånd med alle stridende parter, med folk flest, både med og uten machete, med og uten makt. Hvis alle forstår at vi er upartiske og behandler alle, uansett hvem de er, hva de tror på og hvem de kjemper for, er det større sjanse for at de ikke angriper oss. Det er i alles interesse at vi får gjøre jobben vår trygt, ellers er det ingen som vil ha noen lege å gå til.

De som bor i leiren ser forundret på meg når jeg går rundt, det er bare jeg som har så lyst hår her. De er nysgjerrige, jeg er nysgjerrig. Jeg spør hva de heter, hva de gjorde før de måtte flykte. Hva de tror vil skje nå, hva vi kan gjøre for dem. Ofte ler vi, ofte er vi alvorlige. Jeg blir som vanlig satt ut av folks evne til å holde motet oppe. Som bussjåføren Alain. Han bor på et lite, fletta teppe, akkurat stort nok til hans familie på fem, noen kokekar og litt klær. Det var alt de fikk med seg da de rømte for livet hit til flyplassen. Her bor han i trengsel sammen med tusenvis av andre, med bare stjernehimmelen som skydd. Det er kun en fotbredde mellom ham og naboene, det er støvete og grisete overalt. Den dominerende fargen er beige; alt blir kjapt farget av støvet på bakken. Han har hengt opp en pappbit med familiens navn på en stokk, og idet jeg vil sette meg ned hos ham for en prat, ber han meg pent om ikke å tråkke på teppet med sko. Hans behov for å opprettholde en viss verdighet i dette uverdige gjør meg ydmyk. Sjokkerer meg litt også. Men det er også det som gjør at jeg kjenner meg selv igjen i ham, for til tross for de åpenbare forskjellene mellom oss deler vi dette som jeg tror er felles for oss alle: et behov for å holde fast ved vår identitet og menneskelighet – selv når vi har opplevd umenneskelige handlinger. Kanskje særlig da.

20. desember – 2013

M’poko-leiren må være den raskest voksende byen i Afrika. Vi har fått tak i noen satellittbilder som viser hvordan stadig større deler av bakken dekkes av folk, forskjellen er stor fra forrige uke til nå. Det er fascinerende at vi må ta et bilde fra verdensrommet for å finne ut hvor mange som er her. På nært hold ser vi enkeltpersonene, ikke det store bildet.

Ingen vet helt hvor mange de er nå, men analyser av bildet vi fikk i går, viser at det må være over 100 000 mennesker som nå former et nytt lite samfunn fullt av redsel, nød, samhold. For bare en uke siden var det maks 30 000. Leiren flyter utover som et raskt formerende virus. Det eneste som stanser den fra å bre seg ukontrollert, er det brå møtet med rullebanen, hvor ruteflyene fortsatt lander bare meter unna tusenvis av folk. Det er livsfarlig og et absurd syn. Jeg lar meg fengsle av det hver dag når jeg går til den delen av leiren som ligger nærmest terminalbygget, der folk står tett i tett helt inntil piggtrådgjerdet og ser på de enorme flyene som svinger inn og losser av folk.

Hver dag lander et amerikansk krigsfly som spyr ut militært utstyr og soldater fra Den afrikanske union. Andre fly leverer FN-folk i skjorte og bukse, hjelpearbeidere med diverse logoer på brystet og fotojournalister i bukser med mange lommer. De går ut av flyet maks hundre meter fra mennesker som står ribbet til skinnet. Hva tenker folka i leiren når ingen av dem som går ned flytrappa, kommer mot dem for å hjelpe, men heller setter seg i armerte kjøretøy og biler med aircondition og kjører vekk? Hva tenker de som setter seg i bilene? De tenker kanskje «å, faen», sånn som jeg gjorde for tre uker siden, men det ser ut til at de lar det blir med det; det er bare journalistene som setter kurs mot leiren. Hvordan kan de bli sittende på kontoret når de har sett med egne øyne hvor mye hjelp som trengs her? Det er fortsatt bare oss og nå nylig ICRC, Det internasjonale røde kors, som gjør noe for disse menneskene. En liten klinikk og tre vannpumper holder ikke for 100 000 mennesker. Folk våger seg ut i byen på dagen, når det er færre kamper, for å fylle kanner med vann. De graver hull i bakken for å gjøre fra seg. De lureste har fått tak i noen palmeblader som de har fletta til en skillevegg, noe som hever standarden til utedoen såpass at de tar seg betalt i småmynt for at andre bruker den. Folk sitter jo ikke med hendene i fanget og venter på at FN skal hjelpe dem, men selv med kreative løsninger er de hygieniske forholdene uholdbare. Folk blir sjuke av å bo sånn. Trusselen om kolera og epidemier lurer i hver søledam. Sulten gnager selv om noen selger tomater eller stekte bananer de har greid å få tak i.

Det må være den mest tilgjengelige flyktningleiren i manns minne, rett ved den internasjonale flyplassen i hovedstaden. Det er vanskeligere å komme frem til ei hytte på det norske påskefjellet. Har man lyst til å hjelpe noen her, kan man bare ta til høyre når man går ned flytrappa, skritte over piggtråden, brette opp ermene og spørre de som bor her, hva de trenger. Altfor mange tar til venstre, svinger vekk og bort. De bør velge et annet yrke enn humanitær hjelpearbeider hvis ikke dette synet  får dem ut av møterommene og vekk fra rapportskrivingen. I dag ringte det en fyr fra UNHCR og spurte om jeg kunne gi ham noen tall på hvor mange som er her, han trengte det til en rapport. Det tar sju minutter med bil fra kontoret deres til leiren. At verden og folk flest har glemt Den sentralafrikanske republikk, er ille. At store, humanitære aktører ignorerer disse tusenvis av fedre, mødre, lillebrødre og besteforeldre, er uakseptabelt.

Det bobler i meg, noen ganger renner det over. Jeg tilbrakte gårsdagen på kontoret til WFP, Verdens matvareprogram, og nektet å gå før noen derfra ble med meg tilbake til leiren for å se behovene. Jeg var sint, jeg var frekk. Jeg spurte ham som er programsjef hvordan han klarte å møte sitt eget blikk i speilet om morgenen. Jeg ser at de er lei av Leger Uten Grenser som i skitne T-skjorter ber dem skjerpe seg. De synes jeg er naiv, moraliserende og arrogant. Jeg når ikke frem. Ingen blir mer lydhør av å få kjeft og en pekefinger i trynet, jeg må lete dypere etter tålmodighet og diplomati. Men det er så drøyt det her, og jeg skylder dem som bor i leiren å være deres stemme. Og de er forbanna. Som Simplice, filosofiprofessoren jeg for noen dager siden diskuterte menneskeverd og rettigheter med. Som kun hadde det han sto og gikk i, han rakk ikke å ta med seg annet fra huset i byen. Vi satt under den stekende sola og snakket om hat. Han var fortvila og sint, men det var likevel han som trøstet meg, det var han som minnet meg på Tolstojs ord om at ondskap kommer av mangel på kjærlighet, før han siterte den tyske filosofen Walter Benjamin:

«Historiens gang er den uimotståelige bevegelsen fra den ene katastrofen til den andre.»

WFP, UNHCR – FNs høykommissær for flyktninger og UNICEF beveger seg uendelig langsomt fra katastrofe til katastrofe. FN-systemets akutte respons i en akutt krise er dessverre et oksymoron, det har jeg sett flere ganger på nært hold nå. Det var ikke det spøtt bedre i flyktningkrisen i Sør-Sudan i fjor, eller Elfenbenskysten i 2011. FN-organisasjonene er muligens gode på langsiktighet og bærekraft, men de er for tungrodde, topptunge og overbetalte til å kunne snu seg rundt kjapt. For redde også ser det ut til, det er i hvert fall det de skjuler seg bak nå. Som mannen ved innsjekkingen på flyplassen da vi skulle reise hit, synes de å ha funnet den beste unnskyldning for å kansellere: det er jo krig.

For noen dager siden gjorde UNHCR et forsøk på å dele ut plastpresenninger, men fant ingen bedre strategi enn å stå på andre siden av piggtrådgjerdet ved terminalbygget og kaste presenningene vilkårlig inn i menneskemengden. Det brøt selvfølgelig ut kaos, folk kastet seg desperat over det som ble slengt til dem; et stykke plast er forskjellen på å sove vått eller tørt. Det ble slåsskamper, og mens vår lege Tahir behandlet seks mennesker som fikk stygge skader som følge av det, ba jeg folka fra UNHCR om å se til helvete å stoppe med denne prehistoriske måten å distribuere på. De sier det er for farlig å jobbe her, men vi er jo her hver dag? Risikoen reduseres i hvert fall ikke ved å ignorere på ubestemt tid, det vil bare gjøre det verre når de en dag forhåpentligvis bestemmer seg for å trå til. Jo lengre tid organisasjonene bruker på å få delt ut mat og telt på en forsvarlig og human måte, jo farligere blir det for dem fordi folk er slitne og drittlei av å bli behandlet som dyr.
Har litt hjemlengsel akkurat nå, lille julaften var min favorittdag i jula da jeg var lita: gløgg, snikspising av stekt svor, hovmesteren som snubla så far lo til han gråt, besøk hos naboen, mormors sirupssnipper, fred og ro. Jula er ikke så stas lenger, synes jeg, men minnene sniker seg på åkkesom.

23. desember – 2013

De hundre tusen som bor her på bakken er alle kristne, muslimene har flyktet til andre deler av byen hvor et annet av våre team prøver å sette opp en klinikk. Julefeiringen i år består stort sett i å be for fred. Ved tolvtiden er det spontane gudstjenester rundt om i leiren. Ikke så langt fra klinikken hører jeg den franske versjonen av «Glade jul».

Som fjortis syntes jeg Geldofs «Do They Know It’s Christmas» var så viktig og fin. Nå synes jeg det er den verste av alle innsamlingslåter som er laget. Den oppsummerer i grunnen alt som er galt med vårt forhold til dem som har det vondt og lider unødig: med distanse, dårlig samvittighet og medlidenhet, mens det de ber om, er nærhet, solidaritet og respekt. Selvfølgelig vet de at det er jul, alle de som nå sitter så stille de kan for å unngå å bli drept. Jula er den viktigste høytiden for mange også i dette landet, den feires som hos oss, med pakker, julenisse, juletre og gudstjeneste. I år er de til og med smertelig klar over at det er jul, for det er ingen fred på jord, engler som daler eller noen julestjerne som leder vei.

Men julestri er det. Vi står alene til knes i nød, jobber rundt atten timer i døgnet og sover de siste seks. Vi har i snitt seks fødsler om dagen på vår enkle klinikk, for livet går videre selv når det egentlig har stoppet opp, og hjemmets fire vegger er byttet ut med et tøystykke festet til noen bambuspinner. Som for lærerinnen Felicité, som i natt fødte sin første sønn inne på gulvet hos oss. Hun kledde ham i strikketøy en nordisk prins verdig, men kunne ikke si meg hva han skulle hete, fordi det var noe hele familien måtte bestemme – og hun var alene etter at de hadde kommet bort fra hverandre under kampene. Men hun var like glad for ti tær og ti fingre som enhver annen fersk mor ville vært.

Litt senere på dagen får jeg vite navnet til en annen, lita frisk jente som også er kommet til verden: «Møt lille Lindis!» sa hennes far Pierre gledesstrålende. Han er en av de nå over 150 som vi har ansatt blant flyktningene i leiren. Pierre jobber som samvittighetsfull vakt i porten, og nå gir han meg den fineste julepresangen; for en ære å gi navn til dette lille nurket som sover uvitende om den mørke tiden hun er født inn i. Jeg håper resten av hennes reise blir litt enklere enn starten; noen timer etter fødselen måtte vi be dem forlate klinikken for å gi plass til nye babyer. I natt sover hun på bakken ute ved flystripa. Relativt trygg. Men kald.

Hør Det finnes ingen de andre – det er bare oss her

Prøv Storytel gratis i 14 dager her