Aktuelt Romaner

Venninner for livet: Intervju med Gunn Marit Nisja

– Jeg er så fascinert av vennskapets kraft, sier forfatter Gunn Marit Nisja. I romanen Etter oss skriver hun om en gjeng med venninner som ble kjent med hverandre som ungdommer på slutten av 60-tallet. Inspirasjonen kommer fra et år på folkehøyskole.

– Ingrid i boka kommer fra en tradisjonell bakgrunn. Hun er prestedatter og reiser på folkehøgskolen som kristen, men det hun møter der er det motsatte. Det er klining, drikking og gutter. Noe helt annet enn de salmene hun er oppvokst med, sier Gunn Marit Nisja.

Når lærerne har lagt seg

Forfatteren er en god del yngre enn Ingrid, og gikk på folkehøyskole cirka tredve år senere, men noen ting, som erfaringene ved å være ung, har ikke forandret seg vesentlig.

– Det er noe jeg kjenner igjen fra min egen hverdag på folkehøgskole. Jeg hadde forventet at alle skulle være kristelige, men det som foregikk når lærerne hadde lagt seg var det som gjorde året veldig interessant, sier Nisja.

Som om ingen tid har gått

Etter oss handler om vennskapene man gjerne får når man er ungdom. De kan virke lette og tilfeldige når man blir kjent, men ettersom tiden går kan de komme til å bli noen av de mest betydningsfulle relasjonene i et menneskes liv.

– Man kan oppleve å møte de samme vennene igjen, fem, ti, tjue år senere og det er som om nesten ingen tid har gått. Man skjønner det kanskje ikke så godt når man får de vennene, hvor viktige de. Det er først når de forsvinner at du forstår hvor mye de har betydd for deg. Spesielt vennskapene du får i ungdommen blir en del av personligheten din. De er med på å gjøre deg til den du er. Bare tenk på hvordan de man møter da former musikksmaken din, sier Gunn Marit Nisja.

Brakdebuterte

Gjennom fire bøker har Nisja bygd opp en trofast skare med lesere. Hun debuterte med romanen Naken i hijab i 2011. Boka gav henne en nominasjon til Bokhandlerprisen. En fantastisk prestasjon for en debutant som først og fremst bare var sjeleglad for å få det hun hadde skrevet på utgitt.

– Jeg følte meg så utrolig heldig som fikk en sånn pangstart. Jeg fikk en selvtillit på at jeg har en stemme og en historie som folk har lyst til å høre, sier hun.

Jeg har lest at du liker å skrive for hånd. Kan du fortelle litt om hvordan Etter oss ble skrevet?

– Jeg skrev den først for hånd i en skrivebok i 2014. Jeg tror at jeg har en fetisj på notatbøker med stiv perm, så det er stabler på stabler med det. Men jeg føler at jeg blir så mye mer kreativ og fri når jeg har penn og viskelær og blyant. At jeg kan finne en parkbenk i skogen, en rasteplass et sted, en flyplass eller en kafe. Jeg ser at den frihetsfølelsen påvirker teksten, sier Nisja.

– Forfatter til de spikrer igjen kista mi

Det har tatt henne nesten ti år og fire bøker å føle at hun kan kalle seg selv forfatter.­­

– Jeg fant ut her om dagen at jeg må kanskje slutte å kalle meg forfatterspire nå. Nå har jeg kanskje kommet så langt at at jeg føler meg komfortabel med å si at jeg er forfatter. Jeg tenker at det er dette jeg skal drive med, til dem spikrer lokket igjen over meg, sier Nisja.

Inspirert av hverdagslivet

I tillegg til forfatterskapet jobber Nisja på Blaafarveverket. Det tillater henne å skrive for fullt gjennom vinteren og å jobbe med både skriving og museumsjobb om sommeren.

– Jeg tror at hvis jeg hadde vært 100 prosent forfatter så hadde det blitt veldig stille. Det er de opplevelsene jeg får utenom som er motoren i skrivinga. Mye av skrivearbeidet skjer når man er borte fra skriveredskapene. Det viktigste er observasjon. Det ligger 100 frø til en scene eller en roman i en dag hvis man er observant, sier hun

– Et menneskeliv er noe ekstraordinært

I Etter oss møter vi Ingrid først som 70-åring. Hun har nylig blitt enke, og hennes gamle vennegjeng fra folkehøgskolen trår inn igjen i livet hennes for å støtte henne gjennom den vanskelige tiden. Ingrid er en solid type dame, som alltid har stilt opp for andre, kanskje mer enn det som har vært godt for henne selv. Når pliktene overfor barna og mannen faller bort føler hun på at identiteten hennes forsvinner, eller at hun kanskje ikke har brukt livet til å finne ut av hvem hun er selv.

– Det var utrolig spennende å skrive om de samme fire venninnene som 17-åringer og 70-åringer. Ingrid er jo en sånn veldig flink pike egentlig. Hun har levd ut en rolle og ikke sin egen personlighet. Da dukker det opp spor av den rebelske ungdoms-Ingrid som vi møter i boka. Så hun jobber nok med å finne tilbake til seg selv, sier Nisja.

– Ofte så er det jo sånn når folk begynner å bli eldre at gamle romanser kommer tilbake til dem. Er det noe du har hatt lyst til å skrive om?

– Ja, jeg synes det er veldig interessant. Jeg kjenner folk personlig som har opplevd akkurat det og til og med lykkes med å få kjæresten fra gymnaset når de er 70. Det sier noe om hvor viktig den første forelskelsen er. Du kan kanskje ikke glemme den helt, selv om det kanskje ikke er den personen du ender opp med.

– Du tar et tilsynelatende vanlig liv og viser hennes store livsdrama. Kan du fortelle litt om hvordan du fant frem til det?

– Jeg tror at et menneskeliv i seg selv er noe ekstraordinært. Et forhold er noe ekstraordinært. Jeg vet ikke om noen som ikke har opplevd noe stort i livet sitt. Jeg tror ikke det normale mennesket egentlig finnes. Det er noe ved den gjenkjennelsen, at du kan gjenkjenne ting fra ditt eget liv, selv om de ikke har opplevd akkurat det.

Jeg har lyst til å bygge bruer mellom folk, og hvis jeg klarer det så er det verdt å holde på med, sier Gunn Marit Nisja.

Skrevet av Kristine Kleppo

Hør Gunn Marit Nisjas Etter oss her


Se alle Gunn Marit Nisjas bøker her

%d bloggere like this: