Aktuelt Romaner

Heltinne vil ikke ha barn

— Jeg forsøkte å skrive en kjærlighetsroman, sier Linn Strømsborg.

Hun endte opp med å skrive Aldri, aldri, aldri, en kritikerrost roman om en kvinne som velger å gå sin egen vei ved å ikke få barn.

Noen sier at en av de fremste egenskapene en forfatter trenger er å være sta. At Linn Strømsborgs forfatterskap har fått en helt ny gjennomslagskraft er mye takket være et bokprosjekt som ikke kom i havn. Men også en evne til ikke å gi opp. Det startet på en kafé i Oslo, på en vond dag.

— Redaktøren min sa at det her går ikke, forteller forfatteren.

Hun ser ned et øyeblikk og skrur igjen korken på Coca Cola Zero-flaska.

Kjærlighetsromanen hun hadde brukt det siste året på å skrive, den som skulle få folk til å grine som i en forferdelig trist tv-episode av Greys Anatomy, var skrinlagt.

— Jeg satt og gråt på kafè og var veldig lei meg. Da spurte Nils, redaktøren min, meg:

«Men hva vil du da?»

 «Jeg vil bare skrive om hva som får oss til å få barn og ikke» sa jeg.

«Ja, men så skriv den boka da!» sa han.

Nytt gjennombrudd

Linn Strømsborg skrev og boka ble hetende Aldri, aldri, aldri. Den ble nominert til Bokhandlerprisen sammen med forfattere som Lars Saabye Christensen, Lisa Aisato og Maja Lunde. Strømsborg fikk en fulltallig yatzy med femmere fra anmeldere. Dagbladets kritiker Katrine J. Urke innrømmet at hun hadde begynt å hulke av det hun leste. Boka er nå solgt til Tyskland, Danmark og Serbia. Linns tyske redaktør har stor tro på den i hjemlandet.

– Tonen hennes er så spesiell og den fanger deg inn med en gang, sier Antonia Marker på Dumont forlag.

Bekjennelser fra fremmede

Linn Strømsborg hører stadig fra lesere som føler seg sett og berørt av Aldri, aldri, aldri.

— Jeg har fått ekstremt mange fine tilbakemeldinger. Jeg var redd for at det skulle bli baluba. Men jeg har bare fått ekstremt hyggelige og personlige historier fra folk jeg ikke kjenner. Det har vært pensjonister som aldri har fått barn og som ikke har møtt forståelse for det, men også unge som ikke tør å si at de ikke vil ha barn. I tillegg er det mange som har barn som har likt og lest boka mi. Det betyr mye.

— Noe av det jeg ble mest rørt over var en som skrev at det var en av de vakreste skildringene av å bli mor som hun hadde lest. Da ble jeg skikkelig glad over at jeg fikk det til, sier Strømsborg.

Hva slags bråk var du redd for i forkant av bokutgivelsen?

Jeg var veldig redd for å bli en personlig talskvinne for frivillig barnløse kvinner. Jeg var redd for at hun jeg skrev om skulle bli oppfattet som usympatisk. Nå kan jeg leve med det hvis noen synes det. Fordi jeg synes at de tingene hun tenker og sier er viktige. Det føles meningsfullt, sier forfatteren.

En ikke-eksisterende heltinne

Da Linn Strømsborg skulle begynne å skrive gikk hun inn på den uavhengige bokhandelen Tronsmo i Oslo. Hun trengte ekspertise. Hvem andre hadde skrevet bøker om kvinner som ikke vil ha barn?

— Jeg spurte Merete som jobber der: Gi meg alle romanene du har om kvinner som ikke vil ha barn. Men hun fant ingen. Og det var det samme som jeg hadde kommet frem til. Den kvinnelige jeg-vil-ikke-ha-barn-heltinnen var fraværende fra vårt register, sier Strømsborg.

Hun begynte derfor å lese sakprosabøker om temaet, samt bøker og tv-serier om nye mødre.

— Jeg forsøkte å suge til meg all info. Når jeg leste bøker om å få barn, måtte jeg snu det på hodet. De spørsmålene jeg hadde til hovedpersonen i romanen min var de samme spørsmålene som hun fikk av samfunnet, forteller forfatteren.

Begynner å skrive uten håp

Hun har skrevet bøker i ti år. Hele sitt voksne liv. Det har blitt fire romaner om unge kvinner som forsøker å finne ut av kjærlighet, angst og hvem de skal være som voksne. Men også musikk har ofte en sterk tilstedeværelse.

Kan du fortelle mer om hvordan du finner ut hva slags bok du skal skrive?

— Jeg starter helt uten mål og retning. Veldig udisiplinert, uten håp. Jeg må skrive dårlige ting lenge, og det er veldig skummelt. Så etterhvert tegner det seg et mønster. Det tennes et lys i enden. Selve den fysiske skrivinga går fort, men å gjøre det bedre er sakte arbeid. Å skrive er også veldig mye tenkearbeid.  Før trodde jeg at jeg skulle skrive i åtte timer hver dag, men det klarer jeg ikke. Men å gå en tur, å ligge i en park og å ikke vite hva du skal skrive og å lese en annen bok er også skriving, sier Strømsborg.

—Bøkene mine er en del av meg

Alle bøkene dine ligger nå på Storytel, og du har lest dem inn selv. Hvordan har det vært å møte dem igjen i lydstudio. Hva slags forhold har du til dem nå?

— Jeg liker på en måte alle bøkene mine. De finnes og jeg er glad i dem. Jeg har aldri vært en som blir flau over det jeg gjorde før.  Bøkene mine er jo en del av meg, selv om de ikke handler om meg.

— Jeg opplever oftere og oftere nå å møte folk på fest som har hørt lydbokversjonen av bøkene mine. Noen ganger har de skjønt det når vi har snakket sammen litt og de kjenner igjen stemmen min. Det synes jeg er fint. Lydbøker er en lett inngang til nye bøker. De ville kanskje ikke ha plukket opp boka mi på tilsvarende måte på biblioteket, sier forfatteren.

—Jeg synes det er utrolig stas å få lov til å lese inn lydbok. Det er ekstremt fint å få lov til å ha en innlesningsstund, og å lese inn lydbok er en endeløs rekke av slike, sier Strømsborg.

Lydbok og puslespill

Hører du på lydbøker selv?

— Ja, jeg hører masse på lydbok. Da jeg var liten pleide jeg å låne lydbok på kassett som jeg hørte på mens jeg puslet puslespill. Da var det enten Roald Dahls Gutt eller Muffe tar saken. Jeg tok det opp igjen som voksen med Storytel.

— Jeg er glad i multitasking. Å høre på Stephen Fry lese Harry Potter mens jeg pusler en katt. What’s not to like? Tetris på Gameboy er også veldig fint til lydbøker. Du bruker to hjernehalvdeler. Eller husarbeid. Alle fysiske ting, men ikke å kjøre buss. Da soner jeg ut. Det jeg kanskje gjør mest med lydbok er Pokemon Go, sier Strømsborg.

Skrevet av Kristine Kleppo

Hør Linn Strømsborgs Aldri, aldri, aldri her

Se alle Linn Strømsborgs bøker her

%d bloggere like this: